Herrelaget til Sverresborg Fotball skal spille mot Rosenborg Ballklub i 1. runde av cupen. Det blir en stor opplevelse!
Samtidig har denne kampen og Adresseavisen gitt oss mulighet til å sette søkelys på en sak som er veldig viktig for oss, og for hele breddeidretten.
Vi ser hver dag hvor mye det betyr for barn og unge at de har en samlende arena der de blir møtt, sett og respektert av kjente voksne, der de får oppleve tilhørighet, mestring, samhold og utvikling, og ikke minst der fysisk aktivitet og felleskap går hånd i hånd. Jeg vet at alle frivillige i hele landet vil være enige i at dette er et veldig meningsfylt arbeid.
Dessverre har innsatsen vår også blitt et betydelig miljøproblem.
Idretten må være et sted for alle
Det er nemlig slik at kravene til anlegg og bane har økt og økt og økt de siste årene. Både fra spillere, foreldre og de som regulerer aktiviteten. Samfunnsutviklingen har gjort at fotballen for lengst har blitt en helårsidrett. En fotballklubb som ikke har en skikkelig bane blir fort uinteressant, og kan i verste fall miste retten til å arrangere kamper. Da mister man også muligheten til å bli en positiv kraft i nærmiljøet.
I Sverresborg er vi stolt av å bidra til å finne løsninger på plastproblemet. Hampgranulatet i banen vår er supert å spille på, og det fester seg i svært liten grad på klær og blir med ut av banen. Tenk på det alle foreldre som har gangen, bilen og vaskemaskinen full av svarte plastbiter, hver dag! Vi har nesten aldri brune biter i gangen vår. Og om de skulle havne i kretsløpet, så er det nedbrytbart.
Men: Det er steike dyrt å drifte sammenlignet med plastgranulat. Faktisk 3-4 ganger så dyrt. Fotball er allerede en dyr idrett, og vi kan ikke legge enda mer utgifter på foreldrene i form av økte treningsavgifter og flere dugnader. Markedet for doruller, kakebokser og sokkepar er allerede mettet. Vi snakker med mange andre klubber, og vi vet at situasjonen er den samme over det ganske land.
Er idretten egentlig for alle?
Jeg tror jeg har alle frivillige i alle klubber med meg på at vi virkelig ønsker å finne løsninger som gjør at aktiviteten vår ikke er et miljøproblem. Men vi som jobber med dette gjør det på fritiden vår, og det er grenser for hvor mye finansiering vi makter å skaffe.
Konsekvensen er at hvis alle klubber skal skifte til miljøvennlig granulat, er det stor risiko for at mange klubber også knekker ryggen økonomisk. Det vil være en tragedie.
Så her er poenget: Den enkelte klubb kan ikke ta dette ansvaret helt alene. Hva kan sentrale organer bidra med av økonomi og kunnskap for å hjelpe klubbene? Utfordringen går til Trøndelag Idrettskrets, NFF Trøndelag, Trøndelag fylkeskommune, og videre til det nasjonale nivået. Vi deler gjerne våre erfaringer!
Dette innlegget ble først publisert på Facebook. Gjengis med tillatelse.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!