I forrige serierunde i Eliteserien ble vi vitne til mange eliteseriespillere med fallesyke. Dette er tydeligvis en sykdomstilstand som har kommet inn på norske fotballbaner sammen med den skarpe vårluften.
For en fotballinteressert er det både flaut og alarmerende å se skuespillet som utspiller seg i beste sendetid. Voksne, friske eliteidrettsmenn legger seg ned for å hale ut tiden og stykke opp kampene som en del av en kampstrategi.
Ekspertene i media klarer å «hylle» denne måten å opptre på. I forlengelsen av dette mener de med fullt alvor at dette jukset vil ha stor betydning for norsk fotballs videre utvikling. Vi må visst bli mer kyniske, og da er dette måten å gjøre det på, ifølge de samme ekspertene.
Jeg er selvsagt sterkt uenig i dette, selv om de samme ekspertene (der så å si ingen av dem har spilt internasjonal fotball eller vært trenere med hovedansvar for noe) vil karakterisere meg som en gammel surpeis. Det siste får så være, og det lever jeg godt med.
De samme ekspertene viser etter mitt syn liten respekt for spillets idé, nemlig fair play. Fair play er noe av det første du blir introdusert for når du begynner med fotball. Skal de samme ungdommene få disse fair play-reglene radert ut ved at fotballinfluensere i beste sendetid forkaster de samme reglene, som de én gang selv har blitt introdusert for? I tillegg er fair play-arbeidet en del av et stort arbeid som både FIFA og UEFA legger ned store ressurser i. Skal vi da gå motsatt vei i lille Norge?
Går man til seriemesterne i de fleste ligaene rundt om i verden, er det de samme lagene som også ligger i topp på fair play-statistikkene. De vinner på egen dyktighet og trenger ikke å bruke tid på innlært kynisme.
Innføring av VAR er også en del av jobben for å sikre at dømmingen har vært mest mulig korrekt. I Norge har vi foreløpig innført en billigvariant, som gjør at dommerne får en enda vanskeligere jobb enn sine kollegaer rundt i Europa. Utfordringen her er fortsatt at dommerne er av kjøtt og blod og må tolke mange av de situasjonene som oppstår i en kamp.
Derfor vil det fortsatt bli begått feil i mange situasjoner. Det paradoksale er også at man kan ta i bruk VAR om man er i tvil om en spiller blir felt inne i 16 meteren. Den samme spilleren kan kaste seg ned utenfor 16 meteren for å «jukse seg til et frispark», men da har ikke dommeren lov til å bruke VAR. Man kan heller ikke bruke VAR om en dommer mistenker at en spiller legger seg ned for å hale ut tiden.
Skal spillere og lag begynne å spekulere i dette, får norske dommere enda vanskeligere arbeidsforhold. Er det dette vi vil ha?
Sport som show
Alt handler ikke om penger, Birger
Sutring på «Øvre øst»
Ikke alt var bedre før. Fotballen fortsetter selvsagt sin evolusjon både taktisk, fysisk, teknisk og mentalt. Men, hadde norske eliteseriespillere kastet seg ned like mye for dommere som Torbjørn Aas, Egil Nervik, Per Ivar Staberg, Svein Erik Edvardsen, Kjell Alseth med flere, hadde de samme spillerne fått beskjed om «til helvete å reise seg igjen», fortest mulig. Kanskje dagens dommere skal starte der?
I tillegg bygges en forståelse av hva spillets idé går ut på av trenere og ledere. De samme trenere og ledere må vise disse holdningene gjennom handlinger. Handlinger som igjen fører til konsekvenser av å jukse.
Forhåpentligvis finner norsk fotball en vaksine som eliminerer juksingen, før dette får utvikle seg videre. Juks og fanteri er definitivt ikke veien å gå om vi skal fortsette den fine utviklingen som norsk fotball er inne i.
Innlegget ble først publisert på Per Joar Hansens Facebook-profil.
Faller fortballspillerne for lett? Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!