Jeg er alenemor til tre jenter, ett av barna har en autismediagnose som medfører særlig tyngende omsorgsoppgaver for meg som mor. Jeg er søster, datter og venn. Og jeg er i en 100 prosent jobb som leder for en privat barnevernsinstitusjon.
Jeg er lokalpolitiker og sitter i et bydelsutvalg. Med andre ord er jeg et bidrag til velferdsstaten, ressurssterk. Men jeg har også en kompleks PTSD.
Dette er noe de færreste deler med omverdenen, langt færre velger å skrive om det i avisen. Psykisk helse burde vært likestilt med somatisk helse. Det vet vi at det ikke er, dessverre.
St. Olav må kutte: – Dette slo ned som en bombe
For oss pasienter er ikke dette bare tall i et budsjett
St. Olav jakter sparetiltak. Nå advarer tillitsvalgte
Å leve med PTSD er utfordrende. De fleste av oss går i konstant alarmberedskap, og vi lager oss liv hvor vi unngår det som trigger oss. Sosiale treff, nære relasjoner og mestringsstrategier som holder dem vi skulle ønske var nære, på avstand. Det preger søvn, hukommelse, frembringer angst og uro.
Vi sliter med å skille mellom fortidens traumer og nåtid, hvor vi i teorien ikke lenger er i fare.
Det sier seg selv at å leve på denne måten er krevende. Noen orker det ikke i lengden. Flere forsøker å ta eget liv, og noen lykkes.
Om en er så heldig å få tilbud om behandling, er det ikke gitt at en klarer dette poliklinisk. Å skulle gå inn i de traumatiske hendelsene, for så å skulle ta opp igjen hverdagens ansvar og pliktet etter de gitte 45 minuttene, er for noen umulig. Jeg klarte det ikke.
Jeg bor og lever i Stavanger. Men fikk plass ved REFT, spesialisert traumebehandling ved Nidaros DPS. Her var jeg i fire uker.
REFT gir et spesialisert tilbud til mennesker som meg, med PTSD.
Dette har de nå gjort i straks ti år. De er faglig trygge i det de gjør, og tilbudet er unikt.
Her får vi jevnlige timer med behandler, timer med psykomotorisk fysioterapeut og oppfølging av kompetente miljøpersonale døgnet rundt.
Det gir mulighet til å jobbe ned traumene, mulighet til å bli dårligere i prosessen og mulighet til å få erfaringer med at en tåler det en har opplevd. Nå trues det med nedleggelse.
Utbyggingen av Valentinlyst borettslag – en skandale
Alt handler ikke om penger, Birger
Slipp hjemmebrenten fri
Det betyr at mennesker som meg, som lever tilsynelatende vanlige liv, som betaler skatt og bidrar i samfunnet, risikerer å bli så dårlige at vi ikke lenger klarer å stå i jobb. At vi ikke lenger er i stand til å ta vare på våre barn på egen hånd.
Jeg er i skrivende stund tilbake på REFT for et opphold nummer to. Nettopp fordi dette tilbudet fungerer. Jeg har fått et nytt liv etter det første oppholdet. Jeg trenger ikke lenger jevnlige innleggelser i psykiatrien, jeg sover nå mer enn 25 min i døgnet. Jeg slipper å gjenoppleve traumene spontant gjennom dagen, og jeg klarer skille mellom det som var og den jeg er i dag.
Om en legger ned traumeenheten ved Nidaros, fjernes et helt nødvendig og unikt tilbud. Og dette i en tid hvor det sies at en skal satse på psykisk helse. Hvem skal tale for oss pasienter i denne prosessen?